Veturhrafn

 

Veturhrafn! 

Dagene fortsetter med sommertemperaturer,og hva passer vell bedre da enn å lete frem småstrikk.

Her blir det produsert votter i Lettlopi, inspirert av islandsk mønster.

Vottene har fått navn etter Ravnen, på Island ble denne fuglen sett på som en veiviser. Selv om ravnen ofte er forbundet med varsel og død, er den også sett på som en beskytter og budbringer.

Votter er perfekt som restegarnstrikk, og her får du brukt opp en del rester. Bare sett fantasien i spill når det gjelder farger. 

Mønsteret er foreløpig bare på engelsk, men skal være lett å forstå 😉

Lykke til ! 

Get your free pattern here: Veturhrafn ENG.pdf  🌞🙂

There may be errors and omissions in the pattern. If you find any, I would appreciate feedback. Thank you for choosing my product, please link to the blog if you post pictures of your knitting. 

Feil og mangler kan forekomme i mønsteret, dersom du oppdager noen, gi gjerne tilbakemeldking. Link gjerne til bloggen dersom du legger ut strikk som er inspirert av mine prosjekter. Tusen takk

Spring leaf

Spring Leaf

Selv om sommervarmen koker, er strikkinga kjekk å ta til. 

Flere UFOer ligger å venter på å bli ferdige, men å sitte med ullgenser i fanget i over 30 varmegrader blir for hett for meg, så jeg har lett frem rester av bomullsgarn og endte opp med å strikke en klut. Så "sånn går no dagan" 🙂 

Oppskriften er på engelsk, og kan hentes gratis her: Springleaf ENG.pdf

Inspirasjon til mønsteret er hentet fra boka strikk, abc for strikke entusiaster av Maria Parry-Jones

Strikker du og legger ut bilder, link gjerne til bloggen min. 

Tusen takk

Ausen - Andalsvågen Juni 2024 Etappe 3

Etappe 3 Storhaugvatnet - Småvatnan

Ved Storhaugvatnet våknet vi opp til enda en dag med nydelig vær. Vell var jeg småtrett etter å ha ligget å hørt på bølgeskvulp fra vannet nesten hele natta, men er rask ut av posen ivrig etter å komme meg i gang med dagens etappe.
Etter dagens frokostgrøt, gikk vi på nytt igjennom rutevalget, og fant stede vi hadde bestemt oss for å krysse elva. Vi var spente på hvordan terrenget skulle være å gå, ettersom vi til nå hadde hatt veldig lettgått terreng. 

Vading over elva ble det ikke, men vi valgte uansett å ta skoene av for å kjenne på temperaturen i vannet, og jagguta - det var akkurat så kaldt som smeltevann bruker å være i Juni 😂 så noe bad i kulpen ble det ikke denne gangen. 

Etter elvekrysningen fant vi flere tegn på at naturen her ikke er så urørt som vi kanskje tror.

Vi fant blant annet steiner som var stablet opp slik at de kunne fungert som livd/le mot vind, eller som merker på en sti. Vi kom etter hvert over flere varder, som kunne minne om en sti som vi fulgte et stykke på vår vei mot Nedre Svanvatn. 

Etter flere søk på google, og historier fra lokalkjente, er det en gammel ferdselsvei som er vardet mellom Storfjorden/ Storfjordbotn og Auslia/ Ausen. Før bilvei og ferjer kom, var samfunnet, geografisk sett, knyttet sammen på en helt annen måte. Det sies at å ro over Velfjorden i motvind for å komme til nærmeste handelssted var ikke noe en ønsket å utsette seg for - da var det bedre å gå over fjellet til Ausen for å handle.

Ettersom vi ikke skulle ned mot Storfjorden, men opp mot nedre Svanvatn, måtte vi "ta av" fra ferdselsveien. 

Velfortjent pause ved Nedre Svanvatn

 Vi krysset elva rett nedenfor utløpet var Nedre Svanvatn, heldigvis var det lite vann i elva - og krysning gikk uten å måtte vade også nå. 

Svanvatnan er en del av samisk kulturhistorie, og er en del av sommerbeite for rein i Vevelstad. Tidligere sto den en samekåte her. 

Når jeg tenker på at det her har vært reindrift i over hundre år tilbake i tid, undres jeg over at jeg fortsatt trodde dette var "urørt" og ukjent terreng. 

Vi fant rester etter ei bu som hadde stått mellom Svanvatnan og Småvatnan. Vi kunne også se utsyr som tidligere ble brukt i reindrift. 

I Juni 2024 så vi ikke rein i området, men det er mulig dette område i dag blir brukt som sommerbeite for rein fortsatt. 

Etter å ha sett alt dette fortsatte vi mot Småvatnan, der planen er å overnatte ei natt til før vi trør ned av fjellet. 

Øvre og nedre Svanvatn

 Dagen er enda ung i det vi ser Småvatnan komme til syne. Ettersom vi fortsatt er i godt driv, og mye igjen av dagen, velger vi å ta er pause ved Småvatnan før vi går videre opp til Fagerlia, og ned til Andalsvågen. 

Ved Småvatnan ble det dermed frem med Jetboilen for å få varm mat, og kaffe i koppen. 

Småvatnan

Fra Småvatnan valgte vi å gå opp mot Fagerlia (du passerer forbi om du går opp mot Hornstiden). 

Dette partiet var bratt og tyngre å gå enn noe av det vi hadde gått tidligere på ruten, og vi måtte opp for å komme ned igjen  - så vi gikk på med det vi hadde igjen av energi. 

Etter å ha funnet turmerket sti fra Hornstiden og ned til Høyvika, ble det lettere å orientere seg. Vi var ikke så avhengige av å lese kart, og orientere oss ut i fra det, men sliten som vi var, ble turen ned det tyngste stykke i løpet av hele denne dagen. 

Vell nede i Andalsvågen kom ferja, og vi kunne reise hjem igjen. 

En tur som Anbefales på det sterkeste! 
Så glad jeg endelig har fått gjennomført dette. 

Tusen takk for følge på turen. 
Lykke til på din neste tur. 

BA

Ausen - Andalsvågen Juni 2024 Etappe 2

 Etappe 2 Auslia - Storhaugvatnet

I huset på Auslia får vi en god rast, samtidig som vi avventer at et lyn/ torden-system skal gå forbi. I det torden ruller over huset, går tankene til Eva og Hilovard, dette var livsverket deres. Hvor mange tordenvær hadde de opplevd på gården oppe i fjellet, hvordan var det å overleve her oppe på vinteren? 

Bjorvatnet i det fjerne

Etter en kort tid skinner sola igjen, og med Eva og Hilovard fortsatt i tankene, forlater vi Auslia fjellgård for denne gang. Videre rute hadde lagt via Bjorvatnet og mot Åsen. I det vi kommer til Åsen ser vi en ATV-vei og det er denne vi har bestemt oss for å følge videre mot Tasslivatnet, hvor planen var å overnatte. 

Sauer fulgte oss store deler av veien mellom Åsen og Tasslivatnet

Hele denne dagen har vært en opplevelse, med den mektige naturen vi har rett i nærheten, og det å få ta del i atmosfæren på Auslia fjellgård. 

Hele veien videre mot Tasslivatnet gikk vi langs ATV- vei og blir fulgt av sauer et godt stykke. Det er så flott å se sauene beite i fjellterrenget og i skogen, -de hører liksom hjemme i naturen her. Her har vært gårdsdrift og sauer i flere tiår tilbake i tid. 

 

Tasslivatnet - mye større enn det så ut på kartet. Nok et fantastisk sted på innersida av Vevelstadfjellan.

Planen var å campe her, men her veien gikk fant vi ingen plass som vi kunne tenke oss å campe, så med nydelig vær og godt mot, gikk vi videre. 
Vi bestemte oss for å gå frem til vi fant et godt sted å slå opp telt. 

Etterhvert som veien slynget seg forbi vannet og skog kom vi frem til ei hytte. Denne så sliten ut, men vi måtte ta en titt rundt hytta. I ettertid fikk vi informasjon om at denne tilhørte skogselskapet?

Fra denne hytta gikk det sti ned mot Storhaugvatnet, og her fant vi et godt sted å slå opp telt. 

Tegn i naturen viste at det var flere som hadde valgt akkurat samme område som teltplass tidligere. 

Ettersom fisken ikke var bitevillig, måtte det bli frysetørret turmat til middag. Riktig godt, men selvsagt ikke så godt som stekt fisk. 

Etter middag/ kveldsmat sjekket vi kart og rutevalg. Vi måtte krysse elva, og gikk en tur for å finne et godt sted å krysse - forhåpentligvis uten å måtte vade.

Tilbake i teltet, sliten og godt innpakket i soveposen sa vi god natt ved Storhaugvatet. 

Vi så da frem til neste dag, og ventet ikke en mindre innholdsrik dag. 

Ausen - Andalsvågen Juni 2024 Etappe 1

 Etappe 1 Ausen - Auslia

Ausen/ Visten -  ei veiløs grend som ligger i Vistenfjorden (Norges reneste fjord) i Vevelstad Kommune i Nordland. Har du lyst til å ta turen hit, er du avhengig av båt, eller du kan velge å gå over fjellet. Vi valgte å ta buss fra Brønnøysund til Forvik, før vi gikk ombord i hurtigbåten "Snøfjell", som skulle frakte oss innover den vakre Vistenfjorden. 

Hurtigbåten ble fylt med folk som var på tur innover. Noen bruker båten som pendlerrute til og fra jobb i Vevelstad - andre er avhengige av båten som skoleskyss. De fleste som satte seg i båten var dog feriefolk fra Vevelstadlandet, som skulle inn på hyttene sine. 

Båten stopper ved flere kai i forskjellig størrelse og forfatning. Det som slår meg når jeg sitter på båten er at - dette er livsveien for de som bor her, de er helt avhengige av at "båten går" for at de skal kunne bo og leve her inne i fjorden. 

I Ausen/ 8873 Visten var det en gang yrende liv, der det var både skole og eget postkontor. Små og store samlet seg på kaia når lokalbåten kom med varer, post og folk. I dag er det ingen fastboende igjen i Ausen, og hus som har vært i familier i generasjoner, er nå ferieboliger. 

Kaia i Ausen, med hurtigbåten "snøfjell" 

 Spenningen i kroppen, og gleden av å endelig kommet til Ausen var stor i det vi satte bena på kaia.  

Før vi begav oss opp stien til ødemarksgården Ausila, gikk vi for å    se oss om i Ausen. Her kunne vi se at det var bygget flere hytter, og flere av de eldre husene er godt tatt vare på. 
  

 Stien opp til den siste ødemarksgården på Sør- Helgeland, Auslia      starter ved kaiet i Ausen, her følger du grusvei til det øverste huset i Ausen. 

Merket tursti opp til Auslia

Auslia

Et kjapt søk på internett viser at her har det bodd folk siden starten av 1600-tallet, med kontinuerlig drift frem til  gården ble fraflyttet i 1987. De siste som bodde her var ekteparet Eva og Hilovard Helmersen, og deres sønn John Helmersen. Sammen med dem bodde også Evas bror, Herlof Ausli. 

For de som bodde på Auslia, var det ikke noe annet sted de heller ville være. Dette selv om dagene noen ganger var harde, og arbeidsoppgavene sto i kø, og dagene ble for kort. Hilovard drev fiske, og gikk jakt. På gården hadde de kyr, kviger og kalver. Dette medførte at de måtte ha mat til dyra, og slåtten ble gjort med ljå og høy tørket enten på marka, eller på hesje. Stort sett var de selvberget med mat, Auslifolket, måtte de spe på inntekten. 

Dette gjorde de ved at Eva bakte krinalefse (https://midtinorge.no/helgelandsmat-krinalefse/ ). 
Ettersom de ikke hadde strøm oppbevarte Eva bøtter med melk i brønnen - her holdt de jevn temperatur, og Eva kunne skumme av fløten, som hun trengte til bakinga. 

Hilovard bar mel, sukker og egg opp fra bygda og til Auslia, ned bar han ferdige krinalefser som ble sendt med lokalbåten. Eva sine krinalefser var kjent over det ganske land, og hun bakte på bestilling. I løpet av ett år produserte Eva bort i mot 16 000 krinalefser.  

Uten strøm og vaskemaskin ble klesvasken gjort for hånd, og ut i fra det hun sier selv i nrk sin dokumentar, Den siste ødemarksgården på Helgeland (https://tv.nrk.no/program/FOLA03004974 ) var klesvask noe av det artigste hun visste. 

Turen opp til Auslia, som i dag er tydelig merket, er den samme ferdselsveien som ble brukt av "Auslifolket". På nettsiden ut.no graderes denne som en middels krevende tur, med ca 7,1 km tur/ - retur. 

Auslia - slik gården møter deg når du kommer ned stien. 

Kan det være Hilovard sin kasjett?

Når du går inn i huset er det første du møter dette. 

Kan det være at Hilovard la igjen kasjetten sin i det dem flyttet her i fra? 

Selv om det nå er satt inn ny ovn i kjøkkenet, kan du se for deg Eva som står krombøyd over baksterfjøla, og kjevler emner til krinalefser. 

Gården representerer Helgeland sin historiske fjellgårdskultur, og er et unikt og levende kulturminne for turfolk og folk som er interresert i lokalhistorie. Den eies i dag av Vevelstad Kommune, og er restaurert og vedlikeholdt. Den står i åpen for overnatting, og det er med denne gården som ved andre åpne hytter - her gjelder regelen om å forlate den i den stand du ønsker å finne den. 

Lykke til og kos deg på tur til Auslia. 

Ramtind, Skille/ Eide 321 moh

 

            Februarlyset er bare helt magisk! 

Ramtind på Eide er en av toppene i fjelltrimmen for Brønnøy kommune 2025. Denne toppen har vært med som en av fjelltrimmens topper flere år på rad, og er et kjent fjell i området. 

Med sine 321 moh får du bl.annet utsikt over Syltern, Skåren og deler av Velfjorden. Turen opp til Ramtind på Eide starter i lettgått terreng der du følger tydelige turmerker opp berget. Etter hvert kommer du til en myr, der fjelltrimmens entusiaster har gjort en formidabel jobb med å legge klopper, slik at fjelltrimmere som meg, skal kunne gå tørrskodd over myra.

Videre opp er det tydelig sti, og godt merket -du går virkelig ikke feil her. 

Når du nærmer deg toppvarden, har du fått god utsikt, og du ser bl.annet Brønnøysund og Torghatten.

Når du kommer ned fra fjellet er det å anbefale gå ta turen innom kvernsteinsbruddet.

Her har Trollfjell geopark satt opp informasjon, og QR-kode for registrering av telltur. 

Kos deg på tur

Syrindrøm

 Så ble det litt strikking i bloggen også 😊

Jeg så for meg en luftig sommertopp med puffermer - noe jeg ikke klarte å finne oppskrift på. 
Derfor endte jeg med å lage en selv, den ble liksom til etter hvert som jeg strikket.

Jeg ble storfornøyd med resultatet 

"Syrindrøm"

Oppskriften kan hentes gratis her: Syrindrøm.pdf

Ettersom denne oppskriften ikke er gjennomgått, eller prøvestrikket av andre, ønsker jeg gjerne tilbakemeldinger på hvordan resultatet ble. 
link gjerne til bloggen, dersom dere legger ut bilde av resultatet.

Tusen takk, og kos dere med strikkingen 😊

BA

Vardevind

Hvorfor VARDEVIND - tenker du kanskje?

Først vil jeg forklare varden! I en årrekke har det blitt reist varder som landemerker, både langs leia, i fjellet og over vidder. Trygge, kraftige arbeidsnever la stein på stein slik at veivalget til de farende skulle bli enklere. Selv om Varden var en enkel markør i terrenget, har den også vært så mye mer; den var et løfte om veiledning, en trygghet og livline over ville fjell og uendelige vidder. Den var et tegn, reist med menneskehånden, men båret av tidens urgamle kraft.

Så kommer vinden — ikke bare en strøm av luft, men naturens egen budbringer. Den bærer med seg beretninger fra fjelltopper, visker i sivets dans, og fyller stillheten mellom hvert skritt på stien. Vinden oppleves som et bindeledd mellom det synlige og det usynlige, mellom mennesket og det store omkring oss.

Vardevind er derfor et symbol — et indre kompass som veileder gjennom mørke og lys, gjennom usette stier og glemt kunnskap. Det er en invitasjon til å lytte til det som ikke roper, men hviskes — til å følge naturens egen rytme, ikke som en erobrer, men som en del av helheten.

Vardevind er for den som våger å vandre med åpne øyne og stille sinn, for den som ikke bare søker roen som finnes utenfor, men den roen som bor dypt i sjelen. 

Den som følger vinden, lar seg lede tilbake til det hjemmet som alltid har vært der — i hjertet, i blodet, i drømmene.

Med røtter i eldgamle historier og naturens tause språk, er Vardevind mer enn et navn. Det er en vei, en visjon, en arv. En påminnelse om at ekte styrke ligger i harmoni med det urørte og evige.

På denne bloggen vil jeg dele noen av mine turer i skog og fjell